VI KREVER RETTSOPPGJØR OM KJØNN!

Den 16. april sikret skotske kvinner at virkeligheten ble gjeninnsatt på de britiske øyer. Den enstemmige høyesterettsdommen om hva kvinne og mann betyr i lovverket, kom som resultat av skotske kvinners grasrotkampanjer og arbeid over flere år. Bare kvinner er kvinner, bare menn er menn. Kjønn er binært og uskiftelig. Dette ligger til grunn for diskrimineringslovverk om kjønn. Nå er det endelig slått fast i det som blir kalt «Terf Island», Storbritannia.

Brei allianse for rettslig kjønnsavgjørelse

Skottland har vært en av de viktigste kampplassene for kvinners retter og for at fiksjoner og tro ikke skal få erstatte virkeligheten i rettslig forstand. Mellom kjempene her, står forfatteren J.K. Rowling, sammen med en imponerende mengde andre kvinner, som juristen Maya Forstater. Hun mistet jobben i en tankesmie da hun ytret offentlig at kvinner har kjønnsbaserte retter, og at kjønn er en faktisk, uskiftelig størrelse. Hennes sak, som hun vant etter å ha tapt i lavere rettsinstanser, ble utgangspunkt for en brei allianse for å få rettslig prøvd hva kjønn betyr. Les hennes oppsummering av høyesterettsdommen på nettet.

I Skottland, som i Norge og resten av verden, har kvinner i over et tiår mistet oppdrag, stillinger, inntekt, nettverk, karrierer og omdømme når vi har sagt høyt det alle inntil nylig visste: bare kvinner er kvinner, bare kvinner er lesbiske og mødre, og kvinner har kjønnsbaserte retter som forsvinner når vi later som om kjønn er en erklæring. Vi har blitt politianmeldt, avhørt, truet, demonisert og nazistemplet.

Norske media som maktens talerør

Hovedstrømsmedia i Norge har i liten grad dekket dette – de har overtatt våre undertrykkeres språk, perspektiv, krav og livssyn. Media har vært systemtro og ukritiske. Noen få taleføre menn har også vist motstandsvilje, men ellers har kjønnstro nær totalt gjennomslag i Norge, og representerer makt og mainstream, ikke opposisjon eller opprør.

På de britiske øyene har motstanden mot transaktivisme, kjønnstro og kvinneundertrykking vært sterkere enn andre steder. Som del av den norske motstandsbevegelsen, har vi blitt inspirert og oppløftet av hvordan kvinnene der har fått samfunnet tilbake på et spor med vitskapelig tenkemåte, demokrati og ytringsfrihet i tilknytning til kjønn. Det har åpenbart vært mer mangfold i det politiske, juridiske, mediefaglege, akademiske og feministiske landskapet vest i Nordsjøen, enn her hos oss.

Gravejournalister hos BBC avslørte i 2021 at britisk offentlighet og forvaltning var overtatt av transaktivister. NRK fortsetter som propagandaverktøy for aktører og pressgrupper som mener kjønn er en følelse og at kvinner og sårbare barn og unges retter er irrelevante. Mens andre land snur, blir det stadig mer obligatorisk Pride i Norge, med politisk og splittende flagging fra offentlige flaggstenger for ekstremistiske og virkelighetsfornektende krav knyttet til kjønn og seksualitet, i barnehager, skoler og det offentlige rom.   

Jeg dokumenterer og analyserer hva som har ført oss hit i boka Kjønnstru: Kampen om røynda (2023). Norsk offentlighet framstår med fryktbasert konsensusorientering og tette bånd i eliten. Noen har altså vært enige om innføring av noe komplett uvitenskapelig, at menn kan være kvinner, uten at massene fikk et ord med i laget. Dette har vært uttalt strategi, og bryter med demokratiske prinsipp.

Opp-ned-verden siden 2006

Mange føler verden ble snudd på hodet da Trump kom til makten i USA. Men verden ble virkelig snudd på hodet då lobbyorganisasjoner som Arc International, via manifestet Yogyakarta-prinsippene, i 2006 fikk gjennomslag for at fiksjonen «kjønnsidentitet» er en menneskerettslig grunnpilar. Norges FN-ambassadør i Geneve, Wegger Christian Strømmen (KrF), frontet kravet om «kjønnsidentitet» inn i diskrimineringslovverk på vegner av 54 land samme år.

Kategorimistaket omkring «kjønnsidentitet» – manifestert som et seksuelt tenningsmønster hos menn, blant annet, men kategorisert som kjønn – har tatt vekk grunnlaget for kvinners diskrimineringsvern, som i idrett. Trump-administrasjonen gjeninnførte kvinneidrett i USA gjennom et direktiv som slo fast at gutter og menn ikke kan ta del i jenter og kvinners idrett, det bryter med kvinners diskrimineringsvern. Direktivet er foreløpig stanset av demokrater i delstaten Maine. Ja, verden står på hodet.

Innføringen av «kjønnsidentitet» i norsk lovverk i 2013, ga et ras av følgefeil i årene etter, med bortfall av kvinners retter og barn og unges rett til vern. I motsetning til i juridiske miljø på de britiske øyene, har ikke norske jurister oppvist allianser av motstandsstemmer som har vært villige til å rette opp feilene, tvert imot. Kvinnebevegelsen har heller ikke vært samlet rundt kravet om at kjønn er en faktisk kategori som gir kvinner diskrimineringsvern. Tvert imot.

Vi krever rettsoppgjør i kjønnsekstremistiske Norge

Norge er ikke et likestillingsfyrtårn, men en stat med kjønnsekstremistisk lovgiving. Kvinner (og kristne) som sier imot, blir hengt ut som ekstremister i offentlige utgreiinger og framlegg. I en bok som blir gitt ut i disse dager, Kjerringer mot strømmen: For vitenskap, demokrati og ytringsfrihet dokumenterer ni kvinner hva denne kampen handler om, og hva den har kostet.

I alle disse årene har noen av oss lett etter advokater og finansiering for å ta staten Norge til sak, slik de skotske kvinnene har gjort. Vi krever et rettsoppgjør: Kvinne er ikke en erklæring. Kjønn er ikke en fiksjon. Lovverket må regulere faktiske forhold, og ikke håndtere fiksjoner og tro som fakta. Skotske kvinner viser vei. Vi gir oss aldri!